Ga opp drømmen – hoppet av doktorgraden

Hun var godt på vei mot en forskerkarriere, men i 2017 valgte hun å avslutte doktorgradsarbeidet. Mira Børstad ser seg ikke tilbake.

– Siden jeg begynte å studere har det alltid vært en selvfølge for meg å skulle ta en doktorgrad, fordi jeg syns forskning var så spennende. Men jeg hadde ingen tanker om hva jeg skulle jobbe med etterpå, og fikk ingen veiledning om ulike karriereveier.

Hvert år fullføres det omtrent 1000 doktorgrader i Norge. Tall fra Norsk senter for forskningsdata (NSD) viser at det samtidig er omlag 200 doktorgradsstipendiater som dropper ut av doktorgradsprosjektet sitt hvert år. Mira Børstad var en av dem.

Børstad jobbet med et doktorgradsprosjekt om kronisk hjertesykdom i en forskergruppe med flere stipendiater. To av stipendiatene hadde behov for mer tid for å fullføre doktorgraden. Da de fikk tildelt midler som bare ville gitt dem én ekstra måned hver, valgte Børstad å gi den andre stipendiaten midlene i sin helhet og trekke seg tilbake.

– Det var absolutt en tung avgjørelse for meg å ikke fullføre doktorgraden, for man føler seg nok litt mislykket og at man har gitt opp. Samtidig husker jeg at det var en ekstrem lettelse; nå kunne jeg få en tryggere hverdag med fast jobb og sikker inntekt, forteller hun.

Samtidig husker jeg at det var en ekstrem lettelse; nå kunne jeg få en tryggere hverdag med fast jobb og sikker inntekt

Samtidig husker jeg at det var en ekstrem lettelse; nå kunne jeg få en tryggere hverdag med fast jobb og sikker inntekt

Vanskelige arbeidsvilkår

– Forskning fra Sverige og England viser at de mest utbredte grunnene for å hoppe av doktorgraden, er stress, problem med veiledning, konkurranse og prestasjonskrav. Det er flere kvinner enn menn som vurderer å droppe ut, og de uttrykker særlig at stress og problemer med veiledning påvirker dem negativt, sier Rune Johan Krumsvik, professor ved Universitetet i Bergen. Han ga i 2016 ut boken En doktorgradsutdanning i endring, som har fokus på den artikkelbaserte doktorgradsavhandlingen.

Børstad er enig i at det er høye prestasjonskrav og stress som er den viktigste grunnen til at mange ikke fullfører til normert tid. Det kommer av et feil fokus der antall artikler og hvilke tidsskrifter de skal publiseres i, vektlegges mer enn kvaliteten av arbeidet, mener hun. 

Videre forteller at hun som doktorgradsstipendiat gikk med følelsen av å leve på nåde. Børstad var del av et stort forskningsinstitutt der ingen fullførte på normert tid, noe hun mener førte til mange individualister som konkurrerte om de samme midlene. Dette igjen førte til at hun i perioder jobbet omtrent døgnet rundt. 

– På generelt grunnlag vil jeg si at dette er stikk i strid med de tilsettingskontraktene stipendiatene har, og ikke minst kjørereglene i arbeidslivet generelt. Det er spesielt instituttleder som har ansvar for at stipendiatene har et trygt, godt og forsvarlig arbeidsmiljø, sier Krumsvik.

Børstad forteller at det var mye usikkerhet knyttet til forskningsmidlene. 

– Det var uklart hva som skulle til for å få ekstra midler og du fikk sjelden vite om du var en av de heldige før samme måneden som din nåværende finansiering gikk ut, sier hun.

– Det passet ikke inn i min hverdag med familie og huslån, så det var veldig deilig å slippe, å få seg en vanlig jobb og bli verdsatt som en vanlig kollega og ansatt.

Viktig læring

Børstad mener man ikke trenger en doktorgrad hvis man ikke skal jobbe i akademia, og Krumsvik er delvis enig.

– I vanlige jobber klarer man seg godt uten doktorgrad, men man kan ha god nytte av en doktorgrad selv om man ikke skal fortsette innenfor akademia eller forskning. Høy forskningskompetanse blir stadig mer verdsatt i nesten alle deler av arbeidslivet, sier han.

I hovedsak er det skriving som gjenstår for at Mira Børstad skal ha en fullført doktorgrad. Hun anslår at det ville tatt om lag seks måneder, hvis hun fikk jobbe fulltid med prosjektet. 

– Jeg har ikke lagt det helt fra meg, men det er verken prioritet én, to eller tre lenger. Det ville i så fall vært mest for min egen del, for å nå målet jeg hadde satt meg. Samtidig er det viktig for meg at arbeidet publiseres slik at det kan være til nytte for andre. 

På tross av erfaringene, ville ikke Mira Børstad valgt en annen vei, dersom hun skulle velge på nytt i dag.

– Jeg har jo hatt et faglig utbytte, selv om jeg ikke har en grad eller et papir som bekrefter det, for jeg har opparbeidet meg mye viktig kunnskap. Den aller viktigste lærdommen har nok likevel vært om meg selv, hva jeg er villig til å akseptere for å nå mine mål. De erfaringene ville jeg ikke vært foruten.

Gi forskere fast stilling